Christ and the Brid

DET FEMTE SEGL                                                                                                  Side 41

 Jeg tenkte, “Du store, jeg håper jeg ikke trenger å gå gjennom det.” Nå, jeg var…Nå, jeg skal fortelle dere sannheten. Jeg—jeg var redd for å dø; ikke redd for å gå fortapt, men jeg ønsket ikke å være en ånd. Jeg ønsket å forbli et menneske. Jeg ønsket å vente på Bortrykkelsen, ser dere. Jeg ønsket bare å forbli på den måten. Jeg ønsket ikke å være en ånd som gikk rundt. Jeg lå der og tenkte på det.

Og plutselig var det noe som skjedde. [Broder Branham knipset med fingeren én gang—Red.]  Nå, dere vet og alle dere er kjent med visjonene. Og hvis dette var en visjon, har jeg aldri hatt en slik en, ser dere. Og jeg har hatt dem siden jeg var en bitte, liten gutt.  Og plutselig skjedde det noe. Og jeg følte at jeg var på vei bort. Jeg tenkte, “Hm-åh.” Og jeg—jeg tenkte, “Jeg—jeg har allerede dødd, ser dere og jeg er—jeg er reist.” Skjønner? Og jeg kom til et sted og jeg tenkte, “Jeg tror jeg vil se tilbake.” Det var like så virkelig, venner, som jeg står akkurat her. Skjønner? Og jeg snudde meg rundt for å se tilbake. Og der lå jeg på sengen. Og jeg lå rett ut ved siden av min kone. Jeg tenkte, “Vel, det var sannsynligvis et hjerteanfall.” Skjønner? Jeg tenkte, “Vel, ser dere, jeg døde bare plutselig,” som ville være en fin måte å gå bort på. Så jeg tenkte, “Det var et hjerteanfall. Jeg trengte ikke å lide.” Jeg kikket og jeg tenkte, “Vel, nå, det var merkelig. Der ligger jeg rett der; og her står jeg her.”  Så snudde jeg meg. Det så ut som en veldig stor—som en stor eng, på en måte, eller noe, bare en stor, vidstrakt eng med rappgress. Og—og jeg sa: “Vel, jeg lurer på hva dette er?”  Og med ett, mens jeg kikket, kom det tusen på tusenvis av unge kvinner, alle i hvite kjortler med håret hengende ned til livet, barføtt og de løp rett imot meg. Jeg tenkte, “Hva er nå dette?”  Jeg snudde meg rundt, kikket tilbake der og der var jeg; og kikket opp denne veien og der kom de. Jeg bet meg i fingeren. “Jeg—jeg—jeg—jeg sover ikke akkurat.” Men jeg kunne føle. Og jeg sa: “Vel, så, noe her er underlig.”  Og disse kvinnene kom alle sammen løpende. Og jeg har aldri sett slike vakre kvinner! Og alle sammen kom de løpende bort til meg. Og da de løp mot meg…  Dere vet hvordan jeg har vært, litt…De kaller meg en kvinne-hater, men det er jeg ikke, ser dere. Men, jeg—jeg mener bare at en god kvinne er en av det…er en juvél. Men jeg mener at en som ikke er god er slik Salomo sier: “vann i ditt blod.” Så jeg har sannelig ikke bruk for—for kvinner med dårlig ry eller en som mener seg å kunne alt.

                                                                                                                                  Side 42

 Og så kom alle disse kvinnene. De begynte å omfavne meg. Nå, det er uvanlig. Dere vet jeg ikke ville stå for det. Så og de var…Nå, jeg må si dette på en måte, siden jeg—jeg er i en blandet forsamling. Men, de var, de var kvinner. De var kvinner. Og de—de omfavnet meg hver enkelt og sa: “Vår—vår kjære broder!” Og en omfavnet meg og så omfavnet en annen meg.  Jeg stod der og kikket. Jeg tenkte, “Vel, nå, hva er dette?” Skjønner? Og de stod der. Jeg tenkte, “Hva har skjedd?” Jeg kikket tilbake igjen. Der var jeg, lå rett der nede; og her var jeg og stod her. Jeg tenkte, “Nå, det er merkelig. Jeg—jeg forstår det ikke.”  Og kvinnene ropte: “Åh, vår kjære broder,” og omfavnet meg. Nå, på enhver måte føltes de ut som kvinner.  Nå, tilgi meg søstre når jeg sier dette, for…Men hør på legen deres; og hvis vi ikke har rene sinn, så er vi ikke kristne. Jeg bryr meg ikke… Jeg har alltid levd rent. Gud vet det. Da jeg var en liten gutt, sa Herrens Engel til meg at jeg ikke skulle besmitte mitt legeme, røyke eller drikke. Og det har vært sannheten. Ved Guds nåde, har jeg overholdt det. Da jeg var en synder, løp jeg ikke rundt med kvinner. Og derfor… Men en hvilken som helst mann som lar en kvinne omfavne seg, han er bygd opp av mannlige celler og hun av kvinnelige, det skaper en følelse. Jeg bryr meg ikke om hvem du er, nå, ikke fortell meg at du ikke får det hvis du er en frisk person. Men ikke Der; for du har ikke lenger ulike celler. Du vil aldri synde Der. Det var en forandring. Det var ikke noe annet enn bare en broderlig kjærlighet til disse kvinnene.  Skjønt, i den nåden det bør sees i; mener jeg at en—en kvinne, en fin kvinne som ter seg rett og vandrer som en dame, hun er et—hun er et eksempel på en juvél på jorden. Jeg—jeg liker alt som er yndig. Jeg mener at en—en kvinne som er på sin plass og prøver å være en dame, er en—er en ærens skikkelse. Jeg tror det. Og jeg mener at en som ikke er det, det er akkurat som Kristus og antikrist, den samme tingen.  Jeg—jeg liker alt som er naturlig. Slik som en vakker hest eller noe, den står i sin stilling som en virkelig vakker hest. Eller alt i den duren, et vakkert fjell, vakre kvinner, vakre menn, alt som står i Guds skapelse, jeg har alltid beundret det.  Og disse var fullkomne. Men uansett hvor mye de omfavnet meg i armene sine og de var kvinner, dere forstår, men det kunne aldri være noe mer synd. Både de mannlige kjertlene og de kvinnelige kjertlene var borte. [Broder Branham klapper i hendene én gang—Red.] Lovet være Herren! De var mine søstre fullt og helt.

 DET FEMTE SEGL                                                                                                Side 43

Jeg kikket. Og jeg begynte…Jeg—jeg kikket på hendene mine; jeg så at de alle sammen var så unge. Og jeg kikket; jeg var ung også. Og jeg…  Og jeg som mistet håret som ung mann; da en barberer tok karbolsyre i det og fjernet alt sammen da jeg bare var en gutt. Og det har alltid vært en—en slags greie for meg at jeg—jeg—jeg så lett blir forkjølet, fordi hodebunnen min fortsatt er bløt, vet dere. Og røttene til håret er fortsatt der, men det ble brent av karbolsyre og håret kan aldri vokse, ser dere.  Og jeg gikk med min kone da jeg…for mange år siden og skaffet meg en tupe til å ha på, et lite stykke med hår, som jeg kan ha på for å dekke til hodet. Men jeg skammet meg alltid over å ha den på meg fordi det så ut som det var noe falskt. Og jeg ville ikke ha noe falskt.  Og derfor tenkte jeg, “Jeg vil bare ta på meg en kalott.” Så gjorde jeg det en stund. Vet dere hva de gjorde? De ville kalle meg “biskop” da, sa jeg ønsket å være…Skjønner? Jeg sa bare: “Ta den bort.”  Så jeg bare lider meg gjennom forkjølelsene og lar det… Men, nå, en kan bare åpne vinduene eller noe, slik at litt luft kommer rett over på den måten, du, da får jeg det.  Og jeg gikk til en lege og spurte ham hva han mente. Han sa: “Vel, ser du, dine—dine porer er åpne. Du svetter av å forkynne. Luften kommer. Den—den legger en forkjølelsesbakterie her oppe i slimet og det renner ned gjennom halsen din. Neste morgen er du hes. Slik er det.”  Og—og derfor, åh, du store, dere karer som har hår, dere vet ikke hvor takknemlige dere skulle være for å ha det. Det er riktig. Skjønner? 380 Vel, nå, jeg fant dessuten ut at jeg—jeg kommer til…En av disse dager, hvis jeg ikke får ha tennene mine, så må jeg få tak i noen av dem og så, eller klare meg foruten. 381 Så hvis en kar—hvis en kar…Vel, så jeg skulle ikke tro

                                                                                                                                  Side 44

 mørke øynene. Hun var tysk. Hennes svarte hår hang nedover ryggen. Jeg tenkte, “Nå, når hun kommer hit, vil hun si—vil hun si, ‘Bill.’ Jeg vet hun vil det. Jeg vet hun vil si, ‘Bill,’ når hun kommer hit.”  Jeg fulgte med. Og hver eneste av disse kvinnene kom og omfavnet meg og sa: “Åh, kjære broder, vi er så glade for å se deg!” Jeg tenkte.…Alle var kledd helt likt, men de hadde forskjellig hår, vet dere, rødt hår og svart hår og blondt hår. Og—og de kom forbi, men alle sammen var unge.  Og da hun kom til meg, tenkte jeg, “Jeg vil bare se hva hun sier.”  Og hun så opp på meg og hun sa: “Åh, vår kjære broder!” Hun omfavnet meg og hun gikk bare videre. En annen kvinne kom og omfavnet meg etterpå.  Og jeg hørte en lyd. Og kikket over denne veien og her kom en flokk med menn, unge karer, alle på omtrent tjue år. De hadde mørkt hår og blondt hår. Og de hadde alle sammen hvite kjortler på seg og var barføtt. Og de sprang bort til meg og begynte å omfavne meg og ropte: “Kjære broder!” Jeg tenkte. Og jeg snudde meg rundt igjen og der lå jeg fortsatt. Og jeg tenkte, “Vel, nå, dette er underlig.” 389 Og akkurat da begynte en Røst å tale til meg. Jeg så ikke Røsten. Den sa: “Du har blitt samlet, du—du har blitt samlet sammen med ditt folk.” Og deretter plukket en mann meg opp og satte meg langt opp, på en stor ting slik som dette. Jeg sa: “Hvorfor gjorde du det?” Sa: “På jorden var du en leder.” Og jeg sa: “Vel, jeg—jeg forstår ikke dette.”  Og Røsten talte til meg. Jeg kunne ikke se Røsten. Nå, Den var rett over meg og talte til meg.  Jeg sa: “Vel, hvis jeg—hvis jeg har gått over, ønsker jeg å se Jesus.” Jeg sa: “Jeg…Han var så…Han var hele mitt liv. Jeg ønsker å se Ham.” Og så sa Han: “Du kan ikke se Ham nå. Han er enda høyere.”  Ser dere, det var under alteret fremdeles, ser dere, det sjette stedet dit mennesker går, ser dere; ikke den syvende der Gud er, syvende dimensjonen. Den sjette!  Og de var—og de var der alle sammen og de gikk forbi. Og jeg sa…Så ut som det praktisk talt var millioner av dem. Jeg hadde aldri sett dem…Og da jeg satt der, kom fremdeles disse kvinnene og mennene springende forbi og omfavnet meg og kalte meg “broder.” Og jeg satt der.

 DET FEMTE SEGL                                                                                                 Side 45

Og så sa Røsten: “Du har blitt samlet med ditt folk, slik som Jakob ble samlet med sitt folk.” Jeg sa: “Alle disse mitt folk? Er alle disse Branhamer?” Han sa: “Nei. Det er de du har omvendt til Kristus.”  Jeg kikket meg rundt. Og der kom en virkelig vakker kvinne løpende bort. Hun så omtrent lik ut. Hun kastet armene rundt meg og hun sa: “Åh, min kjære broder!” Hun så på meg.  Jeg tenkte, “Du store! Hun så ut som en Engel.” Og hun gikk forbi. Og Røsten sa: “Kjente du henne ikke igjen?” Jeg sa. “Nei, jeg kjente henne ikke igjen.” Sa: “Du ledet henne til Kristus da hun var over nitti.” Sa: “Vet du hvorfor hun holder så mye av deg?” Jeg sa: “Den vakre jenta var over nitti?”  “Ja.” Sa: “Hun kan ikke forandres mer nå.” Sa: “Det er grunnen til at hun sier: ‘Kjære broder.’”  Jeg tenkte, “Åh, du store! Og jeg var redd for dette? Ja, disse menneskene er virkelige.” De, de skulle ingen steder. De ble ikke trøtte av å være Der. Og jeg sa: “Vel, hvorfor kan jeg ikke se Jesus?”  Sa: “Vel, nå, Han vil—Han vil komme en dag. Og Han vil komme til deg først og så vil du bli dømt.” Sa: “Disse menneskene er dine omvendte som du har ledet.”  Og jeg sa: “Mener du at fordi jeg er en leder, så jeg…så vil Han dømme meg?” Sa: “Ja.”  Og jeg sa: “Må enhver leder blir dømt på den måten?” Sa: “Ja.” Jeg sa: “Hva med Paulus?” Han sa: “Han må dømmes med sine.”  “Vel,” sa jeg, “hvis hans gruppe går inn, så vil min det også, for jeg har forkynt nøyaktig det samme Ordet.” Slik er det. Jeg sa: “Der han døpte i Jesu Navn, gjorde jeg det også. Jeg forkynte…”  Og millioner ropte ut på én gang og sa: “Vi hviler i Det!” Og jeg tenkte, “Du store! Hvis jeg bare hadde visst dette før jeg kom hit, ville jeg fått med meg folk hit. De kan ikke gå glipp av dette. Ja, se her!” Og så… Og Han sa: “Nå, en dag vil Han komme og da…Nå, her verken spiser, drikker, eller sover vi. Vi er bare alle ett.”

                                                                                                                                  Side 46

Vel, det er ikke fullkomment; det er hinsides fullkomment. Det er ikke storslått; det er hinsides storslått. Det er intet navn som kan…Du kan ikke tenke…Det er ingen ord i ordlisten som kan uttrykke det. Du har bare kommet frem, det er alt.  Og jeg tenkte, “Vel, dette, dette er fullkomment. Og hva er det neste vi skal gjøre?”  Sa: “Så, når Jesus kommer og vi er…og Han dømmer deg, eller for din tjeneste, så går vi tilbake til jorden og tar opp legemer.” Vel, jeg—jeg har aldri tenkt på det. Det er nøyaktig Skriften. Sa: “Deretter går vi tilbake til jorden og tar opp legemer, da spiser vi. Vi spiser ikke her, heller ikke sover vi.” Sa: “Vi spiser der nede, men vi går tilbake til jorden.”  Jeg tenkte, “Du store, er ikke dette underfullt? Åh, du store! Og jeg var redd for det. Hvorfor var jeg redd for å dø, å komme til dette? Vel, dette er fullkommenhet, pluss fullkommenhet, pluss fullkommenhet. Åh, dette er underfullt!”  Ser dere, vi var rett under alteret. Skjønner? Slik var det, ser dere, rett under alteret og ventet på Hans Komme, ser dere, på at Han skulle gå og hente de som sov i…legemene som sov i støvet, for å reise oss opp igjen; komme og reise oss opp. Slik Jesus kom gjennom paradis og hentet opp Abraham, Isak og alle dem, vet dere, som ventet på den første oppstandelsen. De gikk inn i byen og viste seg for mange.  Det er fullkomment Bibelsk. Visjonen var det, eller hva enn det var, det var fullkomment Bibelsk.  Og jeg sa: “Vel, er ikke dette underfullt?” Og så tenkte jeg, “Er ikke det under-…?” Jeg hørte noe som vrinsket som en hest. Og jeg kikket. Og den lille ridehesten min som jeg pleide å ri på, lille Prins, som jeg var så glad i. Her var han, stod der ved siden av meg og la hodet sitt bort på skulderen min for å klemme meg. Slik som da jeg pleide å gi ham sukker, vet dere og han la…Jeg la armen min rundt ham. Jeg sa: “Prins, jeg visste du ville være her.” Jeg kjente noe som slikket meg på hånden. Der var den gamle jakthunden min. Da—da herr Short her nede forgiftet ham, sverget jeg på at jeg ville drepe herr Short for det. Jeg var rundt seksten år gammel. Han forgiftet ham, ga ham hundegift. Og faren min tok meg med en rifle på vei ned for å skyte ham, rett på politistasjonen. Og jeg sa: “Jeg skal drepe ham.” Jeg sa: “Vel…” Jeg gikk over til hundegraven. Og jeg sa til ham, jeg sa: “Fritz, du har vært som en kamerat for meg. Du har kledd på meg og sendt meg til skolen. Når du ble gammel, skulle jeg passe på deg. Nå har de drept deg.” Jeg sa: “Jeg lover deg, Fritz, at han ikke skal leve.” Jeg sa: “Jeg lover deg, han skal ikke leve. Jeg får tak i ham når han går på gaten en dag, da skal jeg overfalle ham, ser du.” Og jeg sa: “Jeg skal ta ham for deg.”

 DET FEMTE SEGL                                                                                                 Side 47

Men vet dere hva? Jeg ledet mannen til Kristus, døpte ham i Jesu Navn og begravde ham da han var død. Ja, sir. Jeg ble omvendt rundt to år etter det. Jeg så ting annerledes da, ser dere. Jeg elsket ham istedenfor å hate ham. Så da, men, i alle fall stod Fritz der og slikket meg på hånden. Og jeg var…jeg kikket.  Jeg kunne ikke gråte. Ingen kunne gråte. Det var bare glede. Du kunne ikke være lei deg, for det var bare lykke. Du kunne ikke dø, for det var bare Liv. Skjønner? Skjønner? Kunne ikke bli gammel, for det var bare ungdommelighet. Og det var det…Det var bare fullkomment. Jeg tenkte, “Åh, er ikke dette fullkomment!” Og millioner…Åh, du store! Jeg var hjemme, ser dere.  Og—og akkurat da hørte jeg en Røst. Og Den ropte ut og sa: “Alle som du noen gang elsket…” lønnen for min tjeneste. Jeg trenger ingen lønn. Han sa: “Alle som du noen gang elsket og alle som noen gang elsket deg har Gud gitt deg.” Jeg sa: “Priset være Herren!”  Jeg følte meg underlig. Jeg tenkte, “Hva er i veien? Jeg føler meg underlig.” Jeg snudde meg rundt og kikket. Og på sengen beveget kroppen min seg. Jeg sa: “Åh, jeg må vel ikke dra tilbake. Ikke, ikke la meg dra.”  Men Evangeliet måtte bli forkynt. På bare et øyeblikk var jeg på sengen igjen, ser dere, på den måten.

Les hele budskapet "det femte segl"