Ser fremover hva Han vil gjøre og overser det Han gjør.
Side 17-18:
Nå, mennesker har sine egne idéer om hva Gud burde være
og hva Gud kommer til å gjøre. Og slik jeg har kommet med
det gamle utsagnet mange ganger, at, mennesket er og blir
menneske. Mennesket priser alltid Gud for det Han gjorde, og
ser alltid fremover mot det Han vil gjøre, og overser det Han
gjør. Skjønner? Skjønner? Det er slik de går glipp av det. De
ser tilbake og ser det mektige Han har gjort, men de går glipp
av å se det enkle Han brukte å gjøre det med. Skjønner? Og så
ser de fremover og ser noe mektig som kommer, som skal skje,
og, ni av ti ganger, skjer det allerede rett rundt dem. Og det er
så enkelt at de ikke forstår det. Skjønner?
En dag, en—en mann her oppe i Utica…Og hvis noen
av hans familie er her, sier jeg ikke dette for noen—for noen
radikal avsløring av mannen. Han var en—en veteran fra
Borgerkrigen. Og jeg tror han var…Jeg vet ikke hvilken side
han var på, men jeg tror han var en motstandsmann. Men,
han—han var en vantro, og han påstod at det ikke var noe slikt
som Gud. Han bodde i Utica. Han het Jim Dorsey. Mange av
dere kjente ham kanskje. Han har gitt meg mang en vannmelon, da jeg var en liten
gutt. Han pleide å dyrke vannmeloner nede ved elven, i den—i
den nederste delen der. Og han var en god venn av pappaen min. Men han sa, en dag, noe av det mest enestående som noen gang
hadde blitt sagt til ham, i motsetning. Nå, jeg var bare en liten
gutt i de dager. Men, i motsetning til hans tro, som fikk ham til å
gå bort og bøye hodet og gråte. Og jeg fikk vite at, ved dette, ble
mannen herlig omvendt til Kristus i en alder av åtti-fem år. Han spurte en liten jente, en dag, som kom fra
søndagsskolen, hvorfor hun kastet bort tiden sin på å gjøre noe
slikt som det? Hun sa, fordi hun trodde at det var en Gud. Og
herr Dorsey sa at, han sa, “Barn, du tar så feil, ved å tro på noe
slikt som det.” Og sa at den lille jenta bøyde seg ned og plukket opp en—en
liten blomst fra…fra bakken, plukket ut kronbladene, og sa,
“Herr Dorsey, kan du fortelle meg hvordan denne lever?” Der var det. Da han begynte å søke tilbake, kunne han
ha sagt til barnet, “Vel, den vokser i jorden.” Og da kunne
spørsmålet komme tilbake, “Hvor kom jorden fra? Hvordan
kom det frøet hit? Hvordan skjedde det?” Videre, og videre,
og videre, og sendte det stadig tilbake inntil han forstod.
Skjønner? Ikke de store glamorøse tingene som vi tenker på, men
det er de enkle tingene som Gud er så virkelig i, enkelheten.
Så, det behager Gud å åpenbare Seg, og deretter skjule Seg;
deretter skjule Seg, og åpenbare Seg, i enkle, små ting. Det
går—det går langt over hodene på menneskene.
