ET FULLKOMMENT MENNESKES SKIKKELSE
William Marrion Branham
14 oktober 1962 i Branham Tabernacle i Jeffersonville, Indiana USA.
Side 32
Femte trinn: ”Tålmod”.
Så, etter det, som det fjerde, trenger du å legge tålmodighet til din tro. Hvis du har tro, “virker den tålmodighet,” sier Bibelen. Skjønner? Så, dette er tålmodighet. Nå, det er den neste tingen som vil bygge denne skikkelsen. Du vet, Gud har ekte materiale i Sin Bygning. Se hvor utilstrekkelige vi er, bror, søster? Ser dere? Ser dere hvorfor, hvor vi er? Ja, sir. Skjønner? Vi har lovprisning, har roping og slikt, fordi vi har tro. Men når vi kommer ned til disse tingene her, kan ikke Gud bygge oss inn i den skikkelsen. Skjønner? Han kan ikke. Han kan ikke bygge oss opp til et slikt sted. Vi har alle disse andre tingene. Vi faller, glir fra det. Skjønner? Han kan ikke bygge Sin Menighet. Tålmodighet med hva? Hva slags tålmodighet? Det første, er å ha tålmodighet med Gud. Hvis du har fått virkelig,
Side 33
ekte tro, vil du ha virkelig ekte tålmodighet, fordi tro virker tålmodighet. Når Gud sier noe, tror du det. Det er alt. Du har tålmodighet. Sier: “Vel, jeg ba Ham i går kveld om å helbrede meg, og jeg er like syk denne morgenen.” Åh, du! Hvilken tålmodighet? Gud fortalte Abraham, og tjue-fem år senere var det ikke engang ett tegn. Han trodde det fortsatt. Han var tålmodig med Gud. Hmh-hm. Sett Ham alltid foran deg. La Ham være det neste veikryss. Du kan ikke gå forbi Ham, så bare hold Ham fremfor deg. “Han sa så, og det kommer til å skje.” Skjønner? Hold Ham fremfor deg. Det er riktig. Noah hadde tålmodighet. Ja. Noah hadde virkelig, gudelig tålmodighet. Gud sa: “Jeg kommer til å ødelegge denne verden med regn,” og Noah forkynte hundre og tjue år, om det. Massevis av tålmodighet. Ikke engang dugg falt fra Himmelen. Der var ingenting. Like så støvete som det alltid hadde vært, i hundre og tjue år, men han var tålmodig. Så, Gud prøver din tålmodighet. Det er riktig. Gud prøver dem. Etter at Han fortalte Noah, nå sa Han: “Noah, jeg vil du skal gå foran og gå inn i arken. Jeg kommer til å drive dyrene inn der, og Jeg—Jeg vil at du skal gå inn. Gå høyt ovenpå, nå, så du kan se ut, toppvinduet. Nå, vil jeg at du skal gå inn der. Jeg vil at du skal si til disse menneskene, ‘I morgen, kommer det til å skje, det som jeg har talt om i hundre og tjue år.’ Ja vel, gå du ned der og fortell dem.” Hva var det første tegnet? Noah gikk inn i arken. Var ikke noe regn. Noah gjorde seg klar, og fikk på seg regnjakka, og alt, så han kunne se ut, en gang iblant. Gjorde seg klar. Men den neste dag… Jeg tror han kan ha fortalt til familien sin, og svigerdøtrene sine og alle dem, sa: “Åh, du! I morgen kommer dere til å se noe dere aldri har sett. For, over hele himmelen, kommer det til å være mørkt. Og torden og lyn kommer til å finne sted. Guds store sverd kommer til å fare gjennom himmelen. Han kommer til å fordømme denne flokken med syndere som har forkastet oss, i disse hundre og tjue år. Bare følg med og se.” Skjønner? Noen av de halvveis troende, vet du, som henger rundt og aldri kommer inn, vet du. Du—du har dem fortsatt, vet du. Så de—de kom opp, og sier: “Vel, den gamle mannen kan ha rett, så vi vil dra opp og vente noen dager, eller vente noen få timer på morgenen, og se.” Neste dag, i stedet for en svart sky, her kom sola opp akkurat som den alltid gjorde. Noah kikket ut. Sa: “Hei, det er ingen skyer.”
Side 34
Den karen kom opp, sa: “Ah, jeg visste du var en av dem. Du vet, du holder deg omkring her oppe.” “Vel, unnskyld meg, sir. Ha-ha. Kanskje jeg—jeg—jeg bare, du vet, bare er begeistret, vet du. På en måte, ser du. Ha-ha-ha.” Men, Noah, han hadde tålmodighet. Sa: “Hvis det ikke kommer i dag, vil det være her i morgen.” Hvorfor? Gud sa så. “Når fortalte Han deg det, Noah?” “For hundre og tjue år siden. Jeg har kommet så langt, så jeg bare venter her nå.” Ser dere det? Etter en stund… Vi ser at, Gud har kommet så langt, venter på Menigheten, også, men Den vil være der. Vær ikke bekymret. Han lovet Det. Ventet hele denne tiden på en oppstandelse. Det kommer til å være en. Vær ikke bekymret. Gud lovet det. Bare vent tålmodig. Faller du i søvn, vil det ikke…Du tar deg kanskje en blund før det skjer, men du vil våkne opp på den tiden. Han lovet det, ser dere. En blund, ser dere, det vi kaller en dødens blund, vet dere. Det vi kaller døden, bare en liten blund, eller søvn i Kristus. Ikke noe slikt som å dø i Kristus. Liv og død eksisterer ikke sammen. Skjønner? Vi tar bare en blund, en blund som våre venner ikke kan kalle oss fra. Han er den Eneste som kan kalle. “Han skal kalle, og jeg skal svare Ham,” sa Job. Job har nå sovet i fire tusen år. Vær ikke bekymret. Han vil—han vil våkne opp. Vær ikke bekymret. Han venter fortsatt. Noah ventet. Den fjerde dagen gikk. Ikke noe regn. Det er helt i orden. Det kommer til å skje. Jeg kan høre fru Noah komme bort og si: “Far, er du si-…?” “Ikke snakk slik.” Han hadde tålmodighet, fordi han hadde tro. Ja, sir. Han hadde dyd. Han hadde kunnskap om at Gud hadde rett. Han hadde avholdenhet. Han for ikke opp, og sa: “Vel, jeg vet ikke hva det dreier seg om. Jeg har mistet all min popularitet der ute.” Nei, nei. “Folk bryr seg ikke om meg lenger. Jeg vil gå dit ut og starte helt, på nytt igjen.” Nei, nei. Han hadde tålmodighet. Gud lovet. Gud vil gjøre det. Gud vil gjøre det, fordi Gud sa det. Og jeg kan se sønnen hans komme bort, sier: “Pappa, du vet…” Strøk hånden sin over sitt lange grå hår, vet du. Og han var flere hundre år gammel, vet du, satt der. Sa: “Jeg vet du er en gammel patriark. Jeg—jeg elsker deg, pappa. Men kan det være mulig at du kan ha tatt ørlite grann feil?” “Åh, nei. Nei.” “Hvorfor?” “Gud sa så!”
Side 35
“Vel, pappa, dette er sjette dagen som vi sitter her oppe. Sitter her oppe i denne store, gamle, tørre arken som står rett her. Og den er smurt overalt, innsiden og utsiden. Og vi har bygget på den alle disse årene. Og du stod der oppe og talte, inntil du ble grå og skallet. Og her oppe er du nå, og prøver å si den-og-den slags ting. Og folket ler, og kaster råtne tomater og slikt mot siden av den. Se der hva du gjør. Men, du vet…” “Vær tålmodig, sønn.” “Er du sikker?” “Det vil regne!” Hans svigerdatter sa: “Far, du vet…” “Det vil regne!” “Men vi har i alle disse årene, ventet. Vi har forberedt oss. Og du fortalte oss at det ville regne, for en uke siden. Og vi er her inne, og dørene er helt lukket, og her er vi gående rundt her inne, og sola skinner like brennende som før.” “Men det vil regne!” “Hvordan vet du det?” “Gud sa så!” Nå blir vi på den måten, legg det til. Men hvis du ikke har det på den måten, ikke—ikke prøv å legg det til. Det vil ikke fungere. Det vil ikke fungere til helbredelse. Det vil ikke fungere til noe annet. Skjønner? Det må smelte sammen med det samme materialet som det er vulkanisert med. Det er riktig. Må legge det til. Tålmodighet med Guds løfte. Ja, sir. Noah trodde det. Og han hadde tålmodighet med Gud, hundre og tjue år. Moses, han hadde tålmodighet med Gud. Ja, sir. “Moses, Jeg har hørt ropet fra Mitt folk. Jeg har sett deres lidelse. Jeg kommer ned for å utfri dem. Jeg vil sende deg ned.” Og den lille kontrasten der mellom ham og Gud, og Gud viste ham Sin herlighet. Sa: “Her kommer jeg.” Med det samme han fikk se Guds herlighet, ser du, fikk han tro. Sa: “Hva er det du har i hånden, Moses?” Han sa: “En stav.” Han sa: “Kast den ned.” Den ble forvandlet til en slange. Han sa: “Åh, du!” Han begynte… Sa: “Ta den opp, Moses. Hvis jeg er i stand til å forvandle den til en slange, kan jeg forvandle den tilbake igjen.” Åh! [Broder Branham klapper i hendene tre ganger—Red.] Amen! Hvis Gud kan gi meg et naturlig liv, kan Han gi meg et åndelig Liv! Hvis Gud kunne gi meg den første fødselen, kan
Side 36
Han gi meg den andre Fødselen! Amen! Hvis Gud kan helbrede denne, ved Guddommelig helbredelse, kan Han reise den opp igjen til Sin herlighet, på den siste dag. Det er riktig. “Jeg kan kaste denne staven ned og forvandle den til en slange. Jeg kan forvandle den tilbake til en stav. Ta den opp i halen.” Moses bøyde seg ned og tok den. Der var den, en stav. Han begynte å legge til kunnskap der. Skjønner? “Hva er i veien med hånden din, nå, Moses?” “Ingenting.” “Legg den inn på brystet ditt.” “Ja vel. Hva med…” Hvit av spedalskhet. “O Herre, se på min hånd!” “Legg den tilbake på brystet ditt, Moses.” Han la den tilbake som dette, den ble akkurat som…Han begynte bare å legge dem til slik, så, ser dere. Ja, sir. Han gikk ned der. Og den første kontrasten…Han gikk ned der. Kom ut der og sa: “Herren Gud har sagt, ‘La mitt folk fare.’ Farao, jeg vil du skal vite dette. Jeg har kommet som Guds representant. Du må adlyde meg.” Farao sa: “Adlyde? Vet du hvem jeg er? Jeg er Farao. Adlyde deg, en slave?” Sa: “Du må adlyde meg, eller forgå. Du kan gjøre det du vil.” Hvorfor? Han visste hva han snakket om. Han hadde et oppdrag. Han var der nede. Han talte med Gud. Han hadde tro. Han visste hvor han stod. “Vil du at jeg skal adlyde deg? Kom deg ut herfra!” “Jeg vil vise deg.” “Vis meg et tegn.” Han kastet ned en stav; som forvandlet seg til en slange. “Nå,” sa han, “det simple trolldomstrikset! Kom her et øyeblikk. Kom her, Jannes, du og Jambres, kast ned stavene deres.” De kastet dem ned, og de ble forvandlet til en slange. Sa: “Nå, du simple ting, komme ned her til meg, en egypter, en farao av Egypt. Og du kommer ned her med noen av dine simple trolldoms triks, noe av ditt lureri,” du vet, tankeleser. Dere vet hva jeg mener. Jeg håper dere leser om det. “Mental tankeoverføring eller noe, ser du, ja, kommer ned her med noe av det.” Sa: “Vel, vi kan gjøre det samme du gjør.” Hvordan var Moses? Han sa ikke: “Åh, Herr Farao, jeg—jeg er lei meg, sir. Jeg skal bli din slave.” Nei, sir. Han stod rolig. Amen. Stå rett der. Gud sa, ikke noe tvil i hans hjerte, “Vær du stille. Jeg vil vise deg noe.” Når du har gjort nøyaktig hva Han sa du skulle gjøre, virker som det gikk galt; stå rolig, vær tålmodig.
Side 37
Moses sa: “Du vet, når jeg la på det fundamentet, var det tålmodighet som ble lagt oppå der, så jeg vil bare vente og se hva Gud vil gjøre.” Der var de gamle slangene, kravlet rundt, som freste, og hveste mot hverandre. Før du visste ordet av det, begynte Moses sin slange, “Jafs, jafs, jafs,” og jafset dem alle ned. Han hadde tålmodighet. De som venter på Herren, skal få ny kraft, De skal løfte vingene som en ørn. Er det riktig? [Forsamlingen sier: “Amen.”—Red.] Skjønner? Ja. De løper og blir ikke trette, går og blir ikke svake. Ser dere, bare vent på Herren. Ha tålmodighet. Skjønner? Ja, sir. Så skulle Israel bli ført ut. De store kontrastene kom, og Moses ventet. Så kom han ut i ødemarken. Det er bare omkring en tre eller fire dagers reise. Det er bare førti miles fra der han krysset over, rett over hvor de krysset igjen. Men, Moses, i ødemarken, ventet førti år. Tålmodighet. [Broder Branham ler—Red.] Amen. Det er riktig. Han ventet førti år. Åh! Ja, sir. Og vi burde ha tålmodighet med hverandre, også. Skjønner? En gang…Vi blir—vi blir så utålmodige med hverandre. Vi tror vi må bli som Moses. Moses hadde tålmodighet med folket. Se, det var grunnen til at de ikke kunne gå over. Skjønner? Hvis du prøver å gjøre noe… Slik som, jeg har prøvd å formidle dette Budskapet til tabernakelet, for å se til at hvert medlem av tabernakelet blir Dette. Det er vanskelig å gjøre. Jeg har prøvd å ha tålmodighet; nå er det tretti-tre år. Skjønner? Ha tålmodighet. Kvinner klipper fortsatt håret sitt, fortsatt akkurat det samme. Men bare ha tålmodighet. Skjønner? Bare ha tålmodighet. Vent. Må det. Hvis du ikke har det, ikke prøv å bygge på dette her nede. Ha tålmodighet. Til og med en gang, da den opprørske flokken av mennesker var så utålmodige, fikk de Moses til å gjøre noe som var galt. Men, likevel, da det kom til et oppgjør, ble Gud lei av deres handlinger. Han sa: “Atskill deg, Moses. Jeg vil drepe hele flokken, og starte på nytt.” Han kastet seg selv i bresjen, og sa: “Gud, ikke gjør det.” Hva? Tålmodighet med folket som gjorde opprør mot ham. Jeg undrer på om vi kunne gjøre det? Hvis du ikke kan, ikke prøv å bygge på dette, fordi det—det forandrer seg ikke, vet du. Det er på den måten den første ble vulkanisert inn i denne, og
Side 38
det er på den måten hver og en av dem må bli vulkanisert. Hvis du ikke gjør, kommer du ikke til den skikkelsen av den levende Guds bosted, hvis du ikke har tålmodighet, tålmodighet, med hverandre. Ja vel. Hebreerbarna hadde tålmodighet. Ja visst, hadde de det. Gud hadde lovet dem, fortalte dem: “Ikke knel ned for noe slags avgudsbilde.” Men de hadde tålmodighet. Sa: “Vår Gud er mektig. Men, uansett, kommer vi ikke til å knele for avgudsbildet deres.” Tålmodighet, visste dette, at Gud ville reise ham opp igjen på den siste dag. Dette livet betyr ikke så mye, tross alt. Skjønner? Gud vil reise det opp igjen i de siste dager. Men når det kommer til å knele ned for et avgudsbilde, vil vi ikke gjøre det. Nå, vi vil gi Keiseren hva Keiserens er, men, når det kommer til at Keiseren kommer i konflikt med Gud, da er Gud først. “Gud sa: ‘Ikke knel ned for det avgudsbildet,’ og jeg vil ikke gjøre det. Vår Gud er mektig til å utfri oss. Hvis Han ikke gjør det, vil jeg ikke knele ned for avgudsbildet.” Sa: “Ja vel, der er ildovnen.” “Vel,” sa han, “åh, jeg antar, at det vil regne hardt i natt og slukke den helt ut.” Men gjorde det ikke. Fortsatt tålmodig. Neste morgen, da de ble ført ut foran retten, der satt Nebukadnesar. Han sa: “Ja vel, gutter, er dere klare til å hilse meg som deres konge?” “Ja visst. Leve evig, O konge.” “Knel nå ned for avgudsbildet mitt.” “Åh, nei.” “Vel, dere skal brenne opp. Dere er vise menn. Dere er smarte. Dere har vært til stor hjelp for oss. Dere har vært til velsignelse for vårt rike. Kan dere ikke forstå at jeg ikke vil gjøre dette? Men jeg har gjort en kunngjøring her, og den må bli fullbyrdet. Jeg ønsker ikke å kaste dere inn der. Åh, menn, hva er i veien med dere?” “Jeg vet det høres riktig ut. Men, vår Gud er mektig til å utfri oss. Men uansett…” Hadde tålmodighet. Begynte å gå opp rampen. Den ene så på den andre. “Det er helt i orden. Alt i orden.” Var tålmodige. Gikk ett trinn, Gud var ikke der. To trinn, Han var ikke der. Tre trinn, fire trinn, fem trinn, bare fortsatte videre, fortsatt var Han ikke der. Og han steg rett inn i ildovnen. De hadde tålmodighet. Men Han var der. Skjønner? Akkurat nok ild traff dem, til å brenne båndene av deres hender og føtter. Og så da han traff bunnen av hullet, var Han der. Skjønner? De hadde tålmodighet. Daniel på samme måte. Daniel hadde tålmodighet. Ja visst. Han kom ikke til å gi opp. Nei, sir. Hva gjorde han? Han åpnet
Side 39
de vinduene og ba, allikevel. Det var et krav fra Gud. Han hadde tålmodighet. Han ventet på Gud, visste at Gud var i stand til å holde Sitt Ord. De kastet ham i løvehulen, sa: “Vi skal la løvene spise deg opp.” Han sa: “Det er i orden.” Han hadde tålmodighet. Hvorfor? “Vel, jeg har ventet hele denne tiden, på Gud. Hvis jeg må vente noen få tusen år til, vil jeg oppstå igjen på den siste dag. Så, fikk tålmodighet, vent.” Paulus hadde tålmodighet. Så sannelig. Se hva Paulus måtte gjøre. Snakk om tålmodighet! Hva med pinsevennene? Så lenge som de fikk oppdraget, “Vent inntil,” ser dere, “vent inntil dere er iført Kraft.” Hvor lenge? De hadde ingen spørsmål, hvor lenge vil det ta? De hadde bare svaret, “Vent inntil.” De gikk opp dit og sa: “Ja vel, gutter, kanskje den Hellige Ånd vil komme over oss i løpet av femten minutter og vi kommer til å få vår tjeneste.” Femten minutter gikk, ingenting. En dag gikk, nei; to, tre, fire, fem, seks, syv. Noen av dem kan ha sagt: “Hei, tror dere ikke at vi allerede har fått Den?” “Nei, nei, nei, nei.” Det var det. Nei. Det stemmer. “Dere bør kommer ut, gutter.” Djevelen sa: “Dere—dere— dere vet dere allerede har fått det dere ønsker. Kom igjen, start tjenesten deres.” “Nei, nei, nei. Vi har ikke fått Den, ennå. Fordi, Han sa: ‘Det vil komme, det som ville skje i den siste tid: Med stammende lepper og på andre tungemål vil Jeg tale til dette folket, og dette er Hvilen som Jeg sa,’ skjønner, Jesaja 28,19.” Sa: “Dette er—dette er Den, dere—dere vil få Den når… Hvorfor, vi vil vite når Den kommer. Vi vil vite når Den kommer. Vi vil vite det, ‘Faderens Løfte,’” Der ventet han ni dager. Og så på den tiende dagen, “Vi var der.” De hadde tålmodighet, til å vente. Nå, hvis du har den slags tålmodighet, etter Gud har gitt deg et løfte og du ser det i Bibelen, “Det er mitt,” da vent. Så, hvis du har den slags tålmodighet, legg den til din tro. Og se hvor høyt du har kommet nå? Du har kommet langt her oppe nå. Ja vel. Urviseren har kommet langt rundt, også, har den ikke? Ja vel. Ja vel. Legg dette til din tro. Sett Ham alltid fremfor deg, husk, det var Han som lovet. Var ikke meg, som lovet. Var ikke pastor, som lovet, eller broder Neville. Det var ikke en annen forkynner, som lovet. Det var ikke en prest eller pave. Var ikke et menneske på jorden. Det var Gud som gav løftet, og Gud er i stand til å holde alt Han har lovet. Ja vel. Hvis du har den slags tro, å vite at Gud lovet det! Sier: “Broder Branham, jeg er syk. Jeg
Side 40
trenger helbredelse virkelig sterkt.” Ta imot det. Det er en gave som er gitt til deg, Ja, sir, hvis du kan tro. “Vel,” sier du, “jeg tror.” Da glem det. Det er alt. Det er helt over. Skjønner? Ha tålmodighet, hvis du har tålmodighet. Hvis du ikke har, smuldrer du vekk fra denne Bygningen her, ser du. Det vil rive resten av det ned, den ene tingen. Må ha det. Ikke legg til det, fordi, det vil ødelegge bygningen din hvis du ikke har tålmodighet, hvis du ikke har dyd å legge til din tro som du sier du har. Og hvis du ikke har noen tro, og prøver å sette dyd på den, vil det bryte ned troen din. Skjønner? Du sier: “Vel, nå, vent et øyeblikk. Kanskje alt dette er en misforståelse, allikevel. Kanskje Gud ikke er Gud. Kanskje det ikke finnes noen Gud.” Ser dere, det vil brekke den tingen helt i to. Skjønner? Men hvis du har ekte tro, da legg ekte dyd til den, så ekte kunnskap, så ekte avholdenhet, så ekte tålmodighet. Skjønner? Du beveger deg rett videre oppover linjen. Ja vel.