Broder Branham, når noen… ”tråkker meg på tærne,” (dette er kan hende et godt et), tråkker meg på tærne,” som et gammelt ordtak sier, så stiger mitt temperament; hvordan kan jeg seire over denne ting? Jeg vet at det må være Herren som gjør det, men hva kan jeg gjøre i mitt hjerte? Jeg ønsker ikke denne tingen.
Side:17:
Gjør ditt temperament søtt med bønn; og ta en avgjørelse. Jeg antar at der ikke er alt for mange mennesker i denne bygningen som hadde noe mer temperament enn hva jeg hadde i begynnelsen. Åh, jeg hadde en ”mouth mashed” (Broder Branhams temperament var så ille at han konstant kom i slagsmål og fikk sin munn slått opp, og derfor måtte han drikke av sugerør fordi han ikke kunne tygge maten. Red.) Og mange av mine måltider har jeg måttet innta med sugerør. Min mor var halvt Indianer, som dere vet, og min far var en Irer, en Kentucky Irer. Og hver av dem hadde nok temperament til å sloss med et sagblad. Min munn var slått opp hele tiden; jeg var liten av vekst til å begynne med, så de bare tok meg opp og banket meg ned. Og jeg kom meg opp igjen; og de banket meg ned igjen inntil jeg ikke var istand til komme opp mer. Slik var det alltid. Og når jeg ble istand til å komme meg opp igjen, så banket de meg ned igjen. Så det var slik jeg hadde det. Og jeg tenkte, ”Jeg kan aldri bli en Kristen.” Men når den Hellige Ånd kom inn i mitt liv, så avgjorde det saken. Aldri mer… Det var en kvinne en gang; jeg dro for å stenge av lyset, og den dagen hadde jeg hår på toppen av hodet mitt. Hun sa, ”Din lille flokhårete idiot.” Jeg fortalte henne og sa, ”Kvinne, du burde ikke banne slik som det der. Frykter du ikke Gud?” Hun sa, ”Din lille flokhårete idiot, om jeg ønsket at noen skulle snakke til meg om slike ting, så ville jeg ikke få tak i en tomsing som deg.” ”Whoo.” Så kalte hun meg for en tomskalle. Åh, du, hvis det hadde vært min far. Jeg sa alltid, ”En mann som slår en kvinne er ikke mann nok til å slå en mann,” men jeg kunne gjerne ha brutt det den gangen for å ha kalt min mor for et slikt dårlig navn som det. Men vet dere hva? Det rørte meg aldri. Jeg sa, ”Jeg vil be for deg.” Jeg visste rett da at noe hadde skjedd med meg. Ja, sir. Å, du. Vet dere om det onde jeg gjorde da jeg var en guttekjemper? Jeg drepte nesten fem menn på en gang. Jeg tok ei rifle som var ladet med 16 skudd, og da de guttene slo meg bare fordi jeg var en Kentuckier, uten noen annen grunn… Jeg kunne ikke engang holde mitt hode oppe. En av dem ville holde meg med hendene slik som dette, og den andre sto der med en stein i sin hånd og banket meg i ansiktet til jeg var livløs. De kalte meg for en ”Kentucky squab,” (en liten kort fet person, Red), fordi min mor, da hun var ung, så ut som en Indianer (Jeg så på bildet av henne for en stund siden), og de visste at jeg var en halvt Indianer. Og fordi jeg var en
Side 18:
Kentuckier og hun var en squaw, så kalte de meg for en ”squab, en Kentucky squab.” Og jeg hadde ikke noe i verden å gjøre med det; jeg kunne ikke noe for at jeg var født i Kentucky. Jeg dro ned der til skolen, og jeg hadde ikke klær å gå med, og håret mitt hang ned i nakken på meg, og mamma tok pappas gamle frakk som han giftet seg i, klippet den opp og lagde et par bukser til meg som jeg kunne gå med til skolen for første gang. Hun kledde meg med et par hvite sokker og et par med tennis sko. Og de sa, ”Sannelig ser du ut som en forblåst Kentuckier.” Slik fortsatte det i alle mine skoledager. Jeg gikk ned veien sammen med ei lita jente og jeg bar hennes bøker, og et par gutter som ikke ville at jeg skulle gjøre det, møtte meg og banket meg opptil jeg var rett og slett bevisstløs. Jeg fortalte dem, at dersom de bare ville la meg gå, så lovet jeg at jeg skulle gå rett hjem. Så slapp de meg løs, sparket meg fire eller fem ganger, slo meg ned, og skrapte opp hele ansiktet mitt. Jeg dro hjem slik som det, opp gjennom blomsterengen. Jeg hadde en liten 22 Winchester rifle hengende over døren. Jeg tok tak i rifla som var full av patroner, dro rett ned gjennom gresshoppe krattet og skjulte meg ved veikanten inntil disse fem eller seks guttene kom forbi der. Jeg bare ventet til de kom, og da de kom der snakkende, ”Den der Kentuckieren vil bli klar over hvor han kommer fra nå av.” og de fortsatte slik som dette. Jeg steg fram med hammeren på rifla trukket tilbake. Jeg sa, ”Hvem av dere ønsker å dø først, slik at du ikke skal se på når de andre dør?” De begynte å skrike; jeg sa, ”Ikke skrik, for dere kommer alle til å dø en etter en.” Og jeg mente det. Akkurat da begynte de å skrike. Jeg trakk av, og geværet klikket. Jeg kastet en ny patron inn; klikk, den klikket; en ny patron, klikk. Jeg pumpet ut 16 patroner på bakken, hver eneste en av dem klikket. Og de guttene løp og skrek, og stupe over bakken. Og etter at de hadde dratt så sto jeg der. Jeg var så sint at jeg ikke kunne gråte; jeg lo som en idiot og tårer rant ut av mine øyne. Det der er sinne. Om det ikke hadde vært for Gud, så hadde jeg vært en morder. Jeg tok opp disse patronene og la dem tilbake i rifla, og, ”Pang, pang”; de fyrte av så godt som alltid. Snakk om nåde.