Romerbrevet 7:14-18, ”For vi vet at loven er åndelig, men jeg er kjødelig, solgt under synden. For det jeg gjør, forstår jeg ikke. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg. Hvis jeg da gjør det jeg ikke vil, samtykker jeg med loven i at den er god. Men nå er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg. Dette kan jeg ikke forstå.
Side 5:
Vel, de skrev ned Skriften; det er Paulus som taler til Romerne. La meg på en måte polere det litt slik at du kan se. Han sa, ”I meg er det to personer: den ene vil ha meg til å gjøre rett, og den andre vil ha meg til å gjøre rett. Og hver gang jeg begynner å gjøre rett, så hindrer den gale meg.” Hvor mange av dere på intervjuene denne ettermiddag hadde gjort de samme ting i denne morgen? Jeg talte om det denne morgen, midlertidig. Du er et ytre menneske som er kontrollert ved seks sanser; og du er et indre menneske som er kontrollert ved en sans som er tro. Og denne troen er uenig med alle seks sansene dersom de seks sanser ikke er enig med troen. Den ene er i motsetning til den andre. Så lenge som de seks sanser er enig med troen, så er det vidunderlig; men når de seks sanser er uenig med troen, så la de seks sanser være i fred. Som et eksempel her, Jesus kom med en uttalelse, et løfte, og det indre menneske sier at det er sant; men det ytre menneske resonnerer at det ikke kan være sant; overse da det ytre menneske og aksepter det indre menneske. Det samme ting som Paulus taler om. Han var solgt under loven til kjødelig synd. Hver og en av oss er det samme. Det er grunnen til at vi har vanskeligheter, av å være gift fire eller fem ganger, og dette og det, og all slags synd, og utroskap, og med alle slags ting i våre liv. Det er på grunn av disse ting. Vi er kjødelige, og den delen må gå til grunne; men på innsiden er vi et åndsmenneske, inni sjelen, og det er tro på Guds Ord; og da bringer vi vårt ytre legeme under lydighet til Ordet ved tro, ved å akseptere hva Gud sa. Hvordan kan jeg ta en klinte og lage en hveteplante ut av den? Det er umulig for meg å gjøre det. Den eneste måten er at innsiden av den klinten har blitt overført fra en hveteklinte til en spire kalt for ”hveteliv.” Da begraver du den klinten, og det vil produsere et hvetekorn. Det stemmer. Ser dere? Det er fordi et hveteliv er satt inn i klinten, og livet til en klinte har blitt tatt ut; men klintens natur er fortsatt stikkende. Skjønner dere?, og den vil være det inntil dette nye livet har blitt fullt utviklet ut av marken og reist opp igjen. Og når den da kommer fram, så er den ikke lenger en klinte, men en hveteplante. Men mens den er her på jorden… en klinte, så er den fortsatt stikkende, men naturen inn
Side 6:
den er en hveteplante. Og så lenge du er her i dette livet, så vil du ha en kjødelig natur som kommer til å plage deg så lenge du lever; men ditt indre er født på ny. Og når du blir reist opp, så er du i Kristi likhet, og all synd er gått fra deg. Ser dere? Det er tingen. Kan jeg få si dette? Det lyder som en vits. En Indianer… De er noen veldig pussige mennesker. De er ikke så pussige; de er rare for oss; men de er helt i orden blant seg selv. Og hvis du blir kjent med dem, så er de helt all right. En Indianer ble en gang spurt da han var frelst… Jeg husker en gang i Phoenix, Arizona. Billy (Paul) dro ned for å dele ut bønnekort. Han bare sto der og ga ut bønnekort. Og disse mennesker som var istand til å løpe opp der og gripe tak i et bønnekort - De friske som hadde en hodepine, tannverk, eller noe som var galt med en tå… de fikk seg et bønnekort, Broder Ruddell. Og da de gjorde, så kom de i bønnekøen, og den eneste tingen jeg fikk, var noen som hadde noe galt med ei tå, og slike ting som det. Og folk satt der døende med kreft og ting, som ikke kom i bønnekøen. Jeg sa, ”Billy, dra ned der og spør disse mennesker om hva som er galt med dem. Og hvis de ikke har kreft, eller en slags forferdelig sykdom, eller noe som vil ta livet av dem, så ikke gi dem bønnekort. Få det folket opp i den bønnekøen som er i ferd med å dø hvis de ikke får hjelp fra Herren. la de andre bare vente. La dem komme inn i en hurtig bønnelinje eller noe. Men la folket som er døende…” Jeg sa, ”Spør dem.” han sa, ”Vel, du sa, ’Bare ta og raske sammen bønnekortene og gi dem til dem,’ og det er hva jeg gjorde.” Jeg sa, ”Men du lar de folkene løpe opp foran dem, og de stakkars forkrøplete kan ikke få tak i dem.” ”All right, jeg skal gjøre det.” Han drar ned; og der var det en gammel Indianer, og de er veldig rare, han ville ikke sitte ned på en stol. De ga ham en stol, men han satte seg ned på gulvet i teltet. Han hadde en hatt på seg; og han ville ikke ta den av; en fjær stakk ut bak på den, og han bare satt der. Billy gikk opptil ham, og han sa, ”Vil du ha et bønnekort?” ”Hmm. Han sa, ”Hva er galt med deg, Høvding.” Han sa, ”Meg syk.” ”Men hva er galt med deg?” Han sa, ”Meg syk.” ”Men jeg ønsker å vite hva som er galt med deg.” Han sa, ”Meg syk.” Det var alt han kunne få ut av ham, og sa, ”All right, jeg er tilbake om en stund.” Så Billy gikk rundt og spurte folket. Den gamle Indianeren holdt øye med den bunken med bønnekort som ble tynnere og tynnere. Hver gang han trakk dem ut av hans lomme så ble de litt tynnere. Så etter en stund kom Indianeren seg opp, og kom over og klappet Billy på skulderen for å minne ham om at han også var med på dette. Han sa, ”Hva er galt med deg, Høvding?” Han sa, ”Meg syk.” Vel, Høvding, du må fortelle det til meg. Pappa sier at jeg ikke skal gi disse kortene til folk som bare har mageknip, og hodepine, og ting, men gi dem til folk som er virkelig syke.” ”Hvor syk er du, Høvding?” Han sa, ”Meg
Side 7:
syk.” Han satte ham ned igjen, og kortene var omtrent borte. Et par minutter (han holdt øye med de kortene) kom han tilbake og klappet ham igjen. Billy la et kort i hans hånd, og sa, ”Høvding, gå og skriv ”Meg syk,” på det.” Ha, ha, ha. Han kom i bønnekøen, og jeg ba for ham, og jeg sa, ”Tror du, Høvding?” Han sa, ”Det er rett.” Og jeg sa, ”Vel, tror du at Gud vil helbrede deg?” Han sa, ”Det er rett.” Jeg sa, ”Vil du være en flink gutt?” Han sa, Det er rett.” Jeg møtte ham omtrent en uke senere. Jeg tror at Broder Sothmann var der. Det var da de hadde teltmøtene i Phoenix. Jeg møtte ham litt senere i uken; Jeg sa, ”Er du all right, Høvding?” Han sa, ”Det er rett.” Jeg fant ut at… Jeg snakket med… Hva var dette misjonsnavnet der oppe, den gamle mannen med en hvit mustasje, der oppe hos Apasjene? Jeg kommer ikke på navnet hans. Vel, han var en fin fyr. Kona hans ble helbredet for kreft. Han sa, ”Broder Branham, det er alt han kan si.” Jeg fortalte ham å si, ”Meg syk.” Det er den eneste han kunne si, ”Det er rett.” Så det var alt. Skjønner dere? ”Det er rett, meg syk.” Noen fortalte meg at han hadde en, en gang han var omvendt og mottok den Hellige Ånd, og han sa til ham, ”Hvordan har du det?” Han sa, ”Ganske godt, og ganske dårlig.” Han sa, ”Vel, hva mener du med ganske dårlig og ganske godt? Han sa, Vel, siden meg fikk den Hellige Ånd, så har det vært to hunder i meg, og en av dem en sort hund og en av dem en hvit hund.” Og han sa, ”De strides hele tiden.” Han sa, ”De knurrer og sloss med hverandre.” Og han sa, ”Hvit hund ønsker meg gjøre godt; sort hund ønsker meg gjøre dårlig.” Han sa, ”Vel, Høvding, hvem av dem vinner kampen?” Han sa, ”Det avhenger av hvem Høvding mater mest.” Så jeg tror det er et godt svar her. Ser dere? Det avhenger av det kjempende legeme som er i deg; det avhenger av hvem du holder med mat, hvilken natur du imøtekommer, den kjødelige natur etter de ting som er av verden, eller den åndelige natur etter Guds ting. Det er hva som gjør det.