Uttdrag fra Det sjette segl
Les hele talen her.
The Sixth Seal
Jeffersonville IN
Branham Tabernacle
Slik tar Han sin Brud.
Side 9-12:
Og hva får en mann til å—å gjøre urett? Hva får ham til å drikke og holde på, eller en kvinne til å gjøre urett? Det er fordi hun prøver å…Det er noe i henne som tørster. Det er noe i ham som tørster. Og de prøver å slukke denne hellige tørsten med verdens ting. Når Gud burde være den som slukker den. Han skapte deg på den måten, til å tørste. Det er grunnen til at du tørster etter noe. Gud laget deg slik, så du skulle vende denne hellige tørsten mot Ham. Skjønner? Men når du prøver å slukke denne tørsten…Hvordan våger noen å gjøre det! Du har ingen rett til å gjøre det, å prøve å slukke denne hellige tørsten hvor du tørster etter noe, og så, og du vender den inn mot verden, forsøker å tilfredsstille den med verden. Du kan ikke gjøre det. Det er bare én ting som vil fylle den, og det er Gud. Og Han gjorde deg slik. Så disse—disse unge jentene satte i gang et—et ordentlig western-opplegg for denne gutten da han—han kom ut. Og hver og en av dem var sikker på at de kom til å få denne gutten. Det var en liten kusine der på ranchen, og hun var foreldreløs, så hun gjorde alt arbeidet for dem. For de måtte holde fingerneglene sine i orden, vet dere, og de kunne ikke ta oppvasken på grunn av hendene og slikt. Og hun gjorde alt det virkelig tunge arbeidet. Og, endelig, da gutten kom, dro de ut og hentet ham i en hestevogn i gammel westernstil. Og de kom inn mens de skjøt med sine våpen og holdt på, vet dere, og holdt det gående.
Side 10:
Og den kvelden hadde de en stor dansefest der ute, på den—på den gammeldagse måten, og alle rancheierne rundt omkring kom inn og danset, og så videre. Og før du visste ordet av det, vel, dette holdt på, og festen varte i to eller tre dager. Så, en kveld gikk denne gutten utenfor, til…fra stedet, bare for å hvile seg litt fra dansen, og komme unna disse jentene. Og han fikk tilfeldigvis øye på noen som gikk nedover mot innhegningen. Der gikk en liten jente med et litt fillete utseende. Og hun hadde en balje full av vann, hun vasket opp. Og han tenkte: “Jeg har aldri sett henne før. Jeg lurer på hvor hun kommer fra?” Så han bestemte seg da for å gå rundt langs cowboyenes arbeidsbrakke, og gå ned dit og komme tilbake ved siden av innhegningen, og møte henne. Hun var barføtt. Hun stanset. Hun holdt hodet sitt bøyd. Hun så hvem det var, og hun var veldig beskjeden. Hun visste hvem denne store personen var. Og hun var bare kusinen til disse andre jentene. Faren deres var formann i denne store Armour-virksomheten, så de holdt…Hun bare så ned. Hun skammet seg over å være barføtt. Han sa: “Hva heter du?” Hun fortalte ham. Sa: “Hvorfor er du ikke der ute med de…hvor de andre er?” Og hun unnskyldte seg på en måte. Så neste kveld så han etter henne igjen. Til slutt…Han satt der ute. Og alle de andre holdt på, med sine ting. Han—han satt på gjerdet til innhegningen og ventet på at hun skulle komme for å slå ut vaskevannet. Og han betraktet henne. Og han sa til henne, han sa: “Vet du hvorfor jeg egentlig er her?” Hun sa: “Nei sir, det gjør jeg ikke.” Sa: “Min grunn for å være her er å finne en kone.” Han sa: “Jeg ser en karakter i deg som de andre ikke har.” Jeg tenkte på Menigheten, skjønner dere. Sa: “Vil du gifte deg med meg?” Hun sa: “Meg? Meg? Jeg—jeg klarer ikke å forestille meg noe slikt, meg.” Ser dere, det er toppsjefens sønn. Han eide alle selskapene og ranchene i landet der, og alt mulig, forstår dere. Sa, sa: “Ja.” Sa: “Jeg—jeg klarte ikke å finne en i Chicago. Jeg—jeg vil ha en sann hustru. Jeg ønsker en hustru med karakter. Og det jeg leter etter, det ser jeg i deg.” Sa: “Vil du gifte deg med meg?” Hun sa: “Vel…” Det gjorde henne paff. Og hun sa: “Ja.” Og han sa: “Vel…” Fortalte henne at han ville komme tilbake. Sa: “Nå, bare gjør deg klar, og ett år fra i dag vil jeg være tilbake. Vel…Og jeg vil hente deg, og jeg vil ta deg bort herfra. Du vil ikke behøve å arbeide på denne måten lenger. Jeg vil ta deg. Og jeg vil dra til Chicago, og jeg vil bygge et hjem til deg som du aldri har sett maken til.”
Side 11:
Hun sa: “Jeg har ikke, aldri—aldri hatt et hjem. Jeg er foreldreløs”, sa hun. 88 Han sa: “Jeg skal bygge et hjem til deg, et virkelig et.” Sa: “Jeg kommer tilbake.” Han holdt seg informert om henne, hele tiden, gjennom året. Hun jobbet alt hun kunne for å spare nok penger med sin ene dollar om dagen, eller hva enn hun fikk i matpenger, så hun kunne kjøpe seg en brudekjole. Fullkomment bilde på Menigheten! Ser dere? Ser dere? Hun gjorde sine klær klare. Og, dere vet, da hun viste frem bryllupskledningen, sa hennes—hennes kusiner: “Vel, du din stakkars, tåpelige unge. Tror du virkelig at en mann som det vil ha noe med deg å gjøre?” Hun sa: “Men han lovet meg.” Amen. Sa: “Han har lovet.” Sa: “Jeg tror hans ord.” “Åh, han gjorde bare narr av deg.” Sa: “Hvis han ville hatt noen, ville han valgt en av de der.” “Ja”, sa: “men han lovet meg. Jeg venter på det.” Amen. Det gjør jeg også. Så, det ble senere og senere. Til slutt kom dagen og det bestemte tidspunktet han skulle være der på, så hun tok på seg kjolen sin. Og hun hadde ikke en gang hørt fra ham. Men hun visste at han ville være der, så hun kledde seg i sine bryllupsklær, gjorde tingene klart. Vel, da lo de virkelig av henne. For toppsjefen hadde sendt opp til—til formannen, eller—eller å…Ingen av jentene hadde hørt noe om det, så det var bare en mystisk ting for dem. Slik er det også. Det er det sannelig. Men denne jenta, med alt dette imot seg, på grunnlag av hans ord om at han ville komme tilbake for å hente henne. Så, de begynte å le. Og la hendene omkring hverandre og danset rundt henne. Sa: “Ha!” Lo, vet dere, slik som det, sa: “Stakkars lille dumme unge!” Hun bare stod der, og rødmet ikke det grann. Hun holdt blomstene sine. Og bryllupsklærne hennes var klare; hun hadde strevd, vet dere. “Hans Brud har gjort Seg selv klar.” Skjønner? Hun holdt blomstene sine, og ventet. De sa: “Nå, jeg sa til deg at det var feil. Skjønner du, han kommer ikke.” Sa: “Jeg har fem minutter til.” Sa: “Han vil være her.” Å, de bare lo! Og akkurat på slaget da den gamle klokken hadde tikket fem minutter til, hørte de hestene galoppere og sanden som rullet under hjulene. Den gamle vogna stanset.
Side 12:
Hun smatt ut mellom dem, og ut døra. Og han hoppet ut av vogna, og hun kastet seg i armene hans. Han sa: “Alt er over nå, kjære.” Lot sine små kusine-kirkesamfunn bli sittende igjen der og se på. Hun—hun dro til Chicago, til sitt hjem. Jeg vet om at annet stort løfte som det, også, fremdeles. “Jeg har gått for å berede et sted for dere; kommer tilbake for å hente dere.” De sier kanskje at vi er gale. Men broder, for meg, akkurat nå, og disse Seglene som brytes slik som dette, under denne overnaturlige tingen, jeg kan nesten høre lyden, som denne tidens klokke tikker avgårde inn i Evigheten der. Jeg kan nesten se denne Engelen som står der og sier, på slutten av denne syvende engels Budskap: “Tid skal ikke være lenger.” Denne lille, lojale Bruden vil fly avsted inn i Jesu armer en av disse dager, bli tatt til Faderens Hus. La oss tenke på disse tingene mens vi går videre nå.